natta. (xxxlovexxx)
Hjem Add Om meg Kontakt

2

natta.

Nå burde jeg egentlig sove. Jeg burde ha sovna for lengst. Jeg pleier jo å legge meg rundt 10-11, men i natt gjør jeg ikke det. Jeg tenker for mye. Idag sto jeg opp rundt 12, fordi jeg la meg litt over 3 i natt. Det første jeg gjorde da jeg sto opp var å ta opp historie boka og ta frem oppgaven på pc'n. Jeg jobba med den til klokka var kvart over 2, for da fiksa jeg meg fort og klokka 3 var jeg klar på jobb. Der stressa jeg til klokka var ti over halv ti, før jeg så fikk dra hjem. Det er mye å gjøre på jobb nå som det har blitt så mye forandringer. Det er tungt og det er hardt, og man blir veldig sliten. Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å finne frem historie boka og ta frem oppgaven på pc'n. Oppgaven skulle leveres 23:59. Jeg leverte den 23:54. Jeg er veldig stolt over at jeg klarte å levere den hele fem minutter før jeg skulle, men nå håper jeg bare på at jeg har klart å svare ordentlig på det oppgaven ba om. Jeg hater historie. Det er et kjempe vanskelig fag, syns jeg. Egentlig så hater jeg alle faga vi har i år, utenom kommunikasjon. Påbygg er hardt, og man må virkelig ha motivasjonen der for å kunne klare seg gjennom det året. Jeg har ikke motivasjon. Jeg hadde så mye motivasjon i høst, men nå er alt borte. Tanken på at det kun er måned igjen er fin. Men det er den hardeste måneden igjen. Jeg lurer på om jeg kommer til å klare å bestå eksamen, med tanke på at ingen av tentamene har gått bra. En av dem trudde jeg gikk bra, men læreren hadde skrivd feil karakter.. Det var kjipt. Nå er russetiden også over om litt under en uke. Vi skal liksom feire at vi er ferdig med 13 år skole. Jeg feirer ikke, og har ikke feira heller. Det eneste jeg har gjort i russetiden min er at jeg har gått med russebuksa. Ikke har jeg gått så mye med den heller, fordi jeg har jobba en del. Jeg er lei meg. Jeg skulle liksom feire, ha det gøy i en hel måned og kose meg med vennene mine. Det har heller vært omvendt. Jeg har vært veldig lei meg den siste tiden, jobba og vært hjemme, og nesten ikke vært med vennene mine. Alle er for opptatt med noe annet, med det andre livet. Jeg savner familien min. Når man blir eldre, så kommer familien til å være det viktigste i livet, ikke vennene dine. Man merker først da hvem som er dine ekte venner, og hvem som kun var der i ungdomstiden. Det som er problemet er at jeg bor i Norge. Her har jeg kun mamma, pappa, lillebror og lillesøster. Jeg har en onkel til, men han ser jeg ikke så ofte. Også har jeg en liten familie til noen timer unna, men som jeg heller ikke ser så ofte. Når jeg blir stor, så må jeg kunne ha venner, for jeg har ikke familien min her. Jeg er en person som blir veldig knytta til de vennene jeg har, fordi jeg ikke vil miste dem. Fordi jeg vet at de er det eneste jeg har, utenom den lille familien jeg har i Norge. Men alle de lever et annet liv. De har det ikke likt, og de kommer aldri til å skjønne hvordan jeg har det. Jeg har store planer om å tjene og spare penger og dra til Serbia. Være der i mer enn en måned. Ikke bare dra på ferie, men være der i kanskje et halvt år. Kanskje et helt. Være med familien og nyte den tiden jeg har med dem, bo med dem. Jeg rekker ingenting når jeg er der i en måned. Det er så mange å besøke. Jeg har en veldig stor familie, der alle er glade i hverandre. Tanken på at jeg har en så fin og stor familie, er god. Men tanken på at jeg er alene her er noe helt annet. Jeg har mange ganger fått spørsmålet om jeg kunne reist tilbake. Jeg har alltid svart nei, uten å tenke meg om. Livet mitt var i Norge. Det var her jeg hadde alle vennene mine. Men det er først nå, de siste ukene, at jeg har begynt å tenke. Venner kommer og går. Ingen vet hvem jeg kommer til å være venn med om 1 år. Kanskje jeg ikke er venn med noen av de jeg er god venn med nå? Det er mye lettere å si hade til dem, enn til familien. Noen du nesten tvinges til å være "venn" med. Jeg husker en gang jeg og Tamara krangla, for mange år siden. Vi ble tving til å ordne opp og bli venner igjen. Det er jeg veldig glad for nå, det er sånn det skal være. Og jeg vet at det alltid kommer til å være sånn i familien min. Jeg har en fantastisk familie, og jeg er så lei meg for at jeg ikke får mer tid med dem. Jeg jobber jo hele tiden, hvordan skal jeg få tid? Men det er sånn det er å bo her nå. Jeg må jobbe, jeg må tjene penger. For etterhvert må jeg kjøpe leilighet og alt det voksenlivet går ut på. Åh, jeg er så lei meg. Jeg trenger en klem. En veldig god, og lang klem. Ligger i senga mi alene, i mørket. Det gjør ikke ting bedre, alt blir bare verre. Jeg orker ikke tanken på at jeg må tidlig opp imorgen bare for å komme meg på skolen. Der jeg ikke har motivasjonen til å gå i en måned til engang. Jeg orker ikke tanken på å ha på meg russebuksa, for jeg feirer jo ingenting. Det føles ihvertfall ikke sånn. Kanskje jeg skal droppe den imorgen? Jeg trur jeg skal det, hva er vitsen liksom. Imorra kommer jeg sikkert til å få høre at jeg er teit. Som legger ut et sånt her innlegg. Som viser at jeg er lei meg. Men det driter jeg i. Dette er min blogg, og jeg kan legge ut akkurat hva jeg vil. Jeg har den siste tiden hatt veldig dårlig selvtillit, og blitt veldig påvirka av det andre sa og gjorde. Men jeg er lei. Nå kommer ikke jeg til å ta til meg de negative kommentarene, jeg kommer ikke til å svare. For den følelsen av å føle seg helt alene, og ikke ha noen ordentlige å snakke med ting om, det er ikke godt. Og ihvertfall ikke at ingen skjønner hva slags situasjon du er i, og heller velger å stikke fra det. Bare ikke snakke med meg de dagene jeg har det dårlig, istedenfor å være en god venn og trøste. Vennene mine har vært gode, og de har trøsta meg mye gjennom dårlige tider. Som jeg har hatt mange av. Jeg er veldig emosjonell, det er sånn det bare er. Men jeg ser at de er lei, og jeg er lei. Av å snakke, av å klage, av å ha det vondt. De siste ukene har jeg holdt mye inne i meg. Kanskje det er derfor jeg er sånn her i dag? Så lei meg og tankefull. Og så kvalm. Jeg trenger noen som kan snakke med meg. Ikke snakke med meg via nettet, men snakke med meg i virkeligheten. Men samtidig vil jeg ikke snakke med noen. Hva er vitsen liksom. Hva hjelper det å snakke med noen, når de ikke forstår. Når jeg tenker meg om, vil jeg ikke snakke med noen. Jeg vil holde ting inni meg, jeg vil være sterk og vise at alt er bra. Det eneste jeg trenger akkurat nå er en klem. En god og lang klem, av hvem som helst. Bare en klem. Det er det eneste jeg ber om.. Og å få sove. Jeg er lys våken i mørket, det er sykt. Nå orker jeg ikke skrive mer. Blir nesten flau over meg selv, men noen ting må bare få kommet ut. Her velger også folk om de vil lese eller ikke, jeg tvinger dem ikke..

NATTA.



  • Marita Skaug
    12.05.2014 kl.10:45
    <3
    15.05.2014 kl.18:42
    <3



    Kommenter her
    Tilkomstgruppen
    Design og koding: Ina Anjuta